Solen speiler seg i en isbelagt vei... og jeg må nok holde litt i deg

I dag tidlig da solen skinte ned over bygda oppdaget jeg at det var mye skinnende blank is utenfor her.

Heldigvis oppdaget jeg det før det var for sent; for når isen er blank blir baken blå... ganske lett. Men heldigvis så ligger det noen gruskorn med jevne mellomrom på veien, og noen steder begynner til og med gresset å komme til syne. Litt vårstemning nå!

I en buss på vei til barnehagen jeg skulle besøke nær Revetal idag, oppdaget jeg at vi faktisk har flyttet til en veldig fin plass! Spesielt når sola skinner og våt is glinser over alt. Dessuten fikk det meg til å tenke litt på diktet i forrige innlegg, og den gangen tidlig i mars for snart ett år siden da isen lå tykk og blank over veien og Jarmo og jeg skulle gå oss en tur... og vi naturligvis måtte gå litt nærmere hverandre enn vi var vant til for at vi rett og slett skulle slippe å falle for hverandre. Har alltid likt is, og fikk nok en grunn til det etter den fine turen.

Siden bussene går alt for sjelden og været forsatt var bra  bestemte jeg meg for å gå de 7 kilometerne hjem igjen og observert stedet litt mer grundig. I Ramnes er det er mange store, røde fjøs og fine staller plassert med jevne mellomrom langs hele veien, digre jorder, og ganske mange hester og masse hus. Det er også mye skog her og derfor lukter det tømmer og bark noen steder mens andre steder lukter det mer rundball, fjøs og traktor. Dessverre hadde jeg ikke med fotoapparat så jeg kunne ta noen bilder, men neste gang jeg skal ut å gå må jeg huske å bruke den nye speilrefleksen som jeg og Jarmo har fått i bryllupsgave.

Ha en fin dag, hilsen Stine Kamilla :)