fredag 13. mars 2015

En ny bloggstart og en ny fødselshistorie

Hei. Da var jeg tilbake i bloggverdenen igjen og har herved gjennopptatt bloggingen ved å skrive ned denne historien om da Elisa kom til verden tidlig på morgenkvisten den 5. februar.

I halv to tiden natt til 5.februar, dagen etter termin merket jeg at det endelig begynte å skje noe. Jeg kjente en ganske sterk og tydelig ri, som begynte svakt og økte i intensitet før den dabbet av og ble borte igjen i løpet av 15 sek ca. Siden jeg har vært gjennom det en gang før skjønte jeg med en gang at det var nå det hele startet. Det eneste forsvarselen jeg fikk var en svak murring i magen en liten stund i forkant. Siden jeg hadde hatt det med jevne mellomrom de siste ukene før fødselen tolket jeg det egentlig ikke som noe tegn på at det var noe på gang. Med andre ord kom fødselen ganske brått på. Jeg hadde hatt en litt tung kveld og var sliten da jeg sovnet ganske seint. Så akurrat denne kvelden da jeg la meg var det imotsetning til andre kvelder ikke med noe ønske om at fødselen skulle starte.

Men utrolig nok, da jeg gjennkjente den første rien gjorde hjertet et hopp i glad forventning over at jeg snart skulle få møte den lille babyen jeg hadde båret rundt på i en god del måneder. Jo, jeg hadde nok gruet meg mye i forkant pga. smerter og uro i forbindelse med fødsel nr. en. Men de siste dagene hadde jeg heldigvis begynt å føle en viss ro over det hele, og hadde fått tro på at det skulle gå bedre denne gangen. I løpet av få minutter var jeg klar, og innstilt på å få fødselen overstått. Og det tok heller ikke lang tid før fødselen ble et faktum. Jeg spratt opp av senga og tok en av mine vante, nattlige turer på toalettet for å lette litt på trykket før jeg skulle prøve å sove videre og  hvile ut til den store morgendagen. Jeg passet på å ikke vekke mannen, siden han nok også trengte all søvn han kunne få. Men så våknet han likevel og lurte kanskje på hva jeg somlet med på badet. Da han kom inn stod jeg akkurat og lente meg mot servanten og kjente på kreftene som så smått hadde begynt å herjet rundt i magen min. Jeg fortalte han at det var fødsel på gang, men at det helt sikkert ikke var noe stress enda.

Jeg så på klokken med en gang jeg merket at det var fødsel på gang og konkluderte med at jeg nok hadde en lang natt foran meg med rier for så å kunne forvente en fødsel neste kveld en gang. Derfor ble jeg litt satt ut da det gikk litt fortere en planlagt og jeg plutselig hadde konstant rier uten opphør. Det var ganske utmattende og ikke minst urovekkende siden jeg ikke helt kjønte at det var mulig. Jeg ble bekymret over at det ikke var noe opphør mellom riene, som jo er det normale, så jeg ba mannen ringe til føden og høre hva de tenkte om saken. Vi ble litt beroliget av en vennlig jordmor, og hun sa til min store overraskelse at vi bare kunne pakke sakene og gjøre oss klare til å komme med en gang. Akkurat som hun visste noe ikke jeg visste.

Etter dette begynte ting å skje ganske fort. Barnevakten skulle tilkalles, og fødebaggen skulle pakkes ferdig. Vi måtte også få pakket med oss alt til den vordende storesøster som skulle tilbringe resten av natten og morgendagen hos sin snille tante i Sandefjord, som til alt hell hadde lyden på telefonen og var klar til utrykning på få minutter. Riene begynte og normalisere seg i bilen på veg til sykehuset og kom jevnt og trutt med maks tre minutters pause. Jeg følte meg lettet over å være på veg til sykehuset og fikk slappet godt av i bilen mens jeg nøt humpingen på snøføret og setevarmen som stod på fullt den drøye halvtimen det tok å komme fram. Barnevakten møtte oss ved sykehuset i 3:00-tiden og overtok den halvvåkne jenta vår, som nok ikke helt skjønte hva vi stresset med midt på natten.

Vi fant oss en parkering og ruslet spent bort til inngangen i mitt rolige gravidtemp. Siden hovedinngangen var stengt måtte vi gå en annen veg via akuttmottaket. Ingen av oss hadde fulgt med på forklaringen vi fikk i skranken om hvor vi skulle gå, noe som resulterte i at vi gikk oss litt vill der inne. På det tidspunktet var det så kort pause mellom riene at vi begge skjønte at det hadde nok vært fint å funnet veien på første forsøk. Etter å ha sett oss rådvill omkring en stund i en koridor med utallige veivalg måtte mannen fram med telefonen. Han var kanskje et hakk enda mer stresset en meg, da han ringte opp til føden og spurte etter veien. Mens han skulle forklare hvor vi befant oss klarte han å si noe så pass feil i telefonen at jeg måtte snu meg vekk og le i all hemmelighet. Det føltes veldig befriende å kunne le litt midt mellom smertene som kom og gikk og alvoret som hadde senket seg over meg. Så tusen takk!

Jordmoren som møtte oss ved inngangen da vi hadde funnet fram var så koselig og snill at jeg bare kunne senke skuldrene og pustet lettet ut med en gang. Jeg fikk komme rett inn på føderommet og etter en rask sjekk kunne hun fortelle at jeg allerede hadde 7 cm åpning. Det var vel først nå det gikk opp for meg hvor nærme målet jeg var. Jordmor spurte om jeg kunne tenke meg å bruke badekaret på føden. Det var nettopp det jeg hadde håpet på og ble veldig takknemlig over å få det spørsmålet og den muligheten denne gangen. Jeg måtte sende opp en takk til Gud som hadde husket på meg og gitt meg et helt konkret bønnesvar på en bønn jeg egentlig regnet med at Han nok hadde kategorisert som mindre viktig og lagt i bunken med de andre "søknadene" merket "mindre viktig", eller "haster ikke". Nå følte jeg meg elsket og trygg.

Jeg fikk slappet riktig godt av i det behagelige vannet som nok gjorde sitt til at riene som stadig økte i styrke og intensitet faktisk føltes overkommelige. Det var en behagelig ro og god stemning på føden og det var ingen ting der jeg opplevde som stressende i motsetning til forige gang jeg var der i samme ærend. Min kjære gjorde en god jobb som følgesvenn og smertelindrer og masserte meg til han fikk vondt i fingrene og enda litt til mens fødselssmertene stadig presset meg lenger, og lenger ut mot det punktet hvor det føltes umulig å stenge lyden inne i halsen. Fortsatt følte jeg meg ganske heldig og var overrasket over at det ikke var så vondt som jeg hadde forventet på dette stadiet. Men jeg husker at jeg sa i en veldig vond ri at: "NÅ MÅÅ BABYEN KOMME!!!" i lett frustrasjon over at jeg enda ikke kjente noe pressetrang som ville ha antydet at babyen hadde begynt å flytte på seg, i ferd med å forlate sin trygge hule. Jordmor kom og gikk litt og ventet nå tålmodig på at pressriene skulle starte. 

Da hun merket seg at babyen lot vente på seg måtte jeg opp av karet og over i senga for å få punktert ut vannet. Heldigvis visste jordmoren hva hun drev med og da vannet hadde gått, tok det ikke lang tid før pressetrangen begynte å melde seg. Smertene toppet seg og ble veldig intense på dette tidspunktet, så jeg skjønte at det nok ikke ble noe lydløs fødsel denne gangen heller. Etter tre pressrier var jobben unnagjort. Det føltes som å ha fått overstått en heftig eksamen i samfunnsfag, muntlig, bare enda mye bedre! Jeg fikk den mest fantastiske premie en høygravid kvinne kan tenke seg! En nyfødt liten baby!
Jeg var så lettet og gledelig overasket over at alt gikk så fort og greit at det hele ble en veldig hyggelig og fin fødselsopplevelse helt til siste press. Kl. 05:51 ble jeg tobarnsmor. Babyen kom ut frisk, sprek og med masse lyd. Hun landet mykt på brystet mitt og jeg fikk enda en gang det store privilegiet av å være den aller første personen til å møte et helt nytt, vakkert lite menneske.

3 kommentarer:

  1. Takk Stine for en herlig historie! Godt å høre det skriftlig og detaljert.

    SvarSlett
  2. Gratulerer så mye med ei skjønn jente! Så bra at fødselen gikk fint og at du hadde en god opplevelse! Det er godt å ta med seg videre.
    Håper dere har det bra!
    Klem

    SvarSlett
  3. Fantastisk! Gratulerer så mye som tobarnsforeldre, dere har mange fine opplevelser i vente:)

    SvarSlett